Peru - Cusco og Inkastien

Ok, så jeg er kanskje ikke spesielt sprek eller i god form, men det å vandre rundt i Cusco var nesten urettferdig. Det fortalte meg at jeg har brukt det siste året til å senke skuldrene og slappe av, og jeg har klart det mer enn utmerket godt. Det er bare 3600m over havet, selv en lett spasertur fikk meg til å hive etter pusten.

Cusco er en veldig fin liten by, men med en stor urovekkende mangel - varme. Det er kaldt her også.

Etter noen dager i Cusco med aklimatisesring - bare det å si: "Jeg må være her i en aklimatiseringsperiode" høres merkelig. Hvem trodde jeg noen gang ville dra et sted jeg måtte akklimatisere for å kunne puste ordentlig? Så vi akklimatiserer ved å nyte den kalde og fine byen Cusco. God mat og godt drikke, så går mye veldig bra. Det finnes jo Starbucks her også, så jeg kan tine ørlitt ved å drikke noe varmt.

Endelig klar for Inka trail og jeg har pakket kun det jeg virkelig trenger for disse dagene, mindre enn 6 kg (inkludert 2,5kg som er soveposen og liggeunderlag) som min porter kunne bære for meg, og selvfølgelig min dagstursekk som jeg bærer. Vi starter også ukristelig tidlig på morgenen som de fleste turist ting rundt omkring i verden gjør av en eller annen merkelig grunn? Gode nyheter mottas alltid med stor takk før solen har ståttt opp og jeg fremdeles går i søvne. Endring av ruten for turen. Perfekt! I utgangspunktet er turen fordelt over 4 dager, men på grunn av mye regn i februar er flere av leirplassene ikke lenger trygge og de må endre ruta vi skal gå. Så vi får gleden av å gå den 42km lange turen på 3 dager i steden for 4. Siden jeg er i like god form som en godt fylt potetsekk og vi tross alt kun er i høyde mellom 3200 oog 4200 meter, så tror jeg dette blir en lett match. Vel det er faktisk 45km nå som vi må gå til en camp plass som ligger litt lenger vekk den 3 dagen. Om man må, så kan man ta en titt på den positive siden, vi får muligheten til å tilbringe hele den fjerde dagen på Matchu Picchu. Siden vi er fremme en dag fortidlig mener jeg.

Den første dagen gikk veldig bra, ikke for bratt og været var perfekt. Med perfekt mener jeg ikke nødvendigvis blå himmel og solskinn, vi vandre her, og selv om det ikke er stupbratt så er det fremdeles oppover. Så delvis skyet og litt regn nå og da. Perfekt. Ikke for varmt ikke og ikke for kaldt mens vi går, og litt duskregn kjøler bare huden ned litt. Når vi setter oss ned derimot - da er det alltid kaldt.

Turen er helt fantastisk, jeg kan ikke på noen som helst måte beskrive hvor fint og vakkert det er. Det er helt perfekt at jeg ikke er i så god form. Jeg stopper nemlig hele tiden og ser meg rundt. Hiver etter pusten og nyter utsikten. 

Trærne, sommerfuglene - så mange vakre sommerfugler, nydelig blomster, landskapet og utsikten, alt er helt perfekt.

På kvelden når vi kommer frem til campingplassen, etter den siste bakken som nester tar livet av en stakkar, er teltene satt opp for oss og bagasjen vår er lagt i teltet, så får vi servert en virkelig god treretters middag. Etter middag går vi tilbake til teltene våre, og jeg tro det det tok ca 3 sekunder fra jeg dro igjen glidelåsen på soveposen til jeg sovnet. 

På morgenen lot jeg merke til at det kanskje ikke var det mest komfortable underlaget, et tynt liggeunderlag mellom meg og noen grass og noen humper og en del stein her og der.

Sa jeg "den siste bakken som nester tar livet av en stakkar"? Mer den første. 

Det viser seg at denne andre dagen, fortsetter vi å klatre og klatre og klatre i ca 10 timer. Vi startet på 3100 meter over havet og ender på 4200. Det var en lang dag. Det eneste som kunne få meg til å nå toppen var å gå i mitt eget tempo og nyte utsikten mye. Det var hardt, men vakkert. Jeg innså på vei opp at en måned eller tre på stranden, kanskje ikke har hatt den beste effekten på min kondisjon. Det å puste er litt tungt på 4200 meter. Jeg tror ikke noen i min gruppe hadde noen antydning til høydesyke, men du kan faktisk få høydesyke i denne høyde. Så om du akklimatiserer og går uten å presse deg selv, så går det bra og du vil få en virkelig flott opplevelse. Selv for potetsekker.

Litt overraskende får vi servert veldig god mat til hvert måltid, og jeg forstår ikke hvordan de kan lage pizza og bake kaker med utstyret de har med. Alt vi har, mat, telt, juice, sokker, kjeler, tallerkener, stoler, bord, gass og gassbluss bæres av porterne. Så langt jeg kunne se, hadde de ikke med seg en komfyr. Jeg tror jeg kanskje jeg hadde lagt merke til det om en av porterene gikk med en ovn på ryggen over fjellet. Egentlig kan det ikke sies at porterne går heller, de løper før det meste. Når jeg går som best  jeg kan og jeg svetter mer enn jeg noen gang har gjort, så er det ikke spesielt motiverende at det stadig vekker kommer noen løpende forbi meg med 27kg på ryggen. Jaja, jeg bærer da vannflasken og regntøyet mitt selv da, om ikke annet...

Jeg tror ikke det tok meg lenger tid å sovne denne andre kvelden heller.

Dag 3. Utrolig. Vi begynte å gå i regnet og vi fortsatte å gå i regnet, nå og da var det litt opphold, men stort sett regnet det litt helt til vi kom til Sungate. Når vi kom til Sungate, så løste skyene seg opp og himmelen ble helt blå og der rett foran øynene på oss kom Macchu Pitchu til syne. Det var verdt hvert eneste steg og hver eneste oppoverbakke. Etter Sungate det går nedover og nedover, og når vi når Machu Picchu kan jeg puste lett som en drøm. Alt gikk så glatt opp til dette punktet - så fint og vakkert, og ja jeg var realt sliten og det var vanskelig, men det var verdt hvert trinn. Noen av de menneskene jeg gikk med, sa at de aldri ville gjøre det igjen. Men jeg vil si at jeg tror turen var verdt hvert trinn, og kommer jeg noen gang tilbake, vil jeg gå turen en gang til.

Det var de siste 3km, ekstra 3km, til vår campingplass. Nedover, bratt nedoverbakke, de var faktisk det verste 3km av hele turen. Våte sko og bratt nedoverbakke, er jeg fortsatt glad for at vi har kommet til den siste leiren, og det er mer enn to uker siden nå.

Langs stien vi så flere Inka områder, og jeg må si de er virkelig imponerende. Alle de tingene de tenkte på når de bygde og hvor perfekte bygningene ble.

Det er til og med en forskningspark, Winaywayna, der arbeidet de med å dyrke frem forskjellige avlinger på ulike høyder, for å se hva som tålte best høyden og hvordan de kunne krysse artene for at de skulle bedre tåle høyde. Ganske imponerende – det er tross alt et par hundre år siden og vel så det.

Såkalte postkontorer hadde de også, hvert av dem hadde utsiktspunkter, hvor de varslet enten med lyd eller med ild signal til neste postkontor når det var en postmann på vei med post, slik at de kunne ha den neste postmannen klar til å løpe videre når posten ankom, slik holdt flyten i postgangen slik at posten ble levert så fort som mulig.