New Zealand - Milford sounds

Først en vanvittig lang kjøre tur, med utrolig mye flott natur og se. Kaldt var det også. Hans Petter og Nina ringer meg når vi er i Te Anau, det varmet. Kul buss med vinduer i taket. Morsom sjåfør. Mange "kodak moment" stopp underveis og mange flotte bilder med gjenskinn i bussruta. Vel fremme og ombord i  skuta på vei utover - fjorden er kjempe fin den. Akkurat som Geiranger fjorden er kjempe fin. Holder en finger på norske fjorder, men jeg er kanskje ikke helt objektiv der. Fint var der her i alle fall. Fosser hadde de noen steder også. Ahh, jeg holder en knapp på Geiranger, men turen var helt super og det er fantastisk vakkert her. Kaldt da, nesten som hjemme det også.  

På ettermiddagen ute på fjorden så var vi ute i kajakk. Spennede, det har jeg aldri prøvd. Merkelig nok er alt litt skummelt når det gjelder vann og det gir seg f... aldri uansett hvor mye jeg prøver. Men kajakkturen gikk fint det og det var faktisk veldig gøy også. Vannet var blikk stille og sola skinte, så det skulle bare mangle. Saltvannsfluer har de også her, så etterhvert ble jeg mer opptatt av å kjempe mot dem enn at jeg satt i en liten ustødig kajak. På vei opp på båten litt senere og likevel litt fortidlig, så har jeg heldigvis ikke helt oversikt over hvor det ble av Lise. Hun gikk ombord før meg det viste jeg, så jeg tenker at hun har vel gått til lugaren. Jeg tar turen til lugaren, ingen Lise, jeg skifter og gjør meg klar til å forlate lugaren. Da kommer Lise tassende kliss våt. Hun har bada. 13,5 grader er det i vannet. Bada! Hæ? Jeg er veldig glad for at jeg ikke fikk med meg det, jeg kunne jo ikke ha stått og sett på. Så slapp jeg det, heldigvis. 13,5 grader - jeg har kanskje ikke nevnt det før, men hun er jo ikke god. :-) 13,5 grader. Dæven, det er kaldt det. Det morsomste er egentlig at hun måtte hoppe i vannet 3 ganger, da den utvalgte fotografen ikke fikk med Lise på bildene de 2 første forsøkene. Litt usikker på om fotografen var treg eller kanskje hadde en litt syk humor. 

Fjorden er flott og havet er blått og dagen etter seiler vi helt ut til Tasmania havet, så vidt det er før vi snur og vender nesen tilbake.

Vi ser en pingvin på turen, nesten, det er så vidt nesa og de gule kule duskene stikker opp av vannet. "Happy feet" suser i øra umiddelbart. Mrsmt. Men de kom aldri helt opp av vannet, så enn så lenge føler jeg at jeg bare nesten har sett en pingvin på New Zealand eller på den sydelige halvkule. På denne turen får vi også besøk av delfiner ved båten, de hopper og spretter. Det er bare helt fantastisk. Så kommer vi til selene. De ligger på land, men et par velter ut i vannet og svømmer ved delfinene inne ved land. Magisk. Morsomt og noe jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve. Ikke det at jeg har tenkt på den, men når jeg når første gjør det, så tror jeg nok at jeg aldri ville ha trodd det før.